Marianne7

Kommentarfeltet på Stangvikfestivalen 29.-31. juli

Vi gjentar suksessen «Kommentarfeltet»- en kammeropera av Marianne Meløy og Trygve Brøske!

Her møter vi nettroll, glade bloggere, fitnessguruer, selvlærte fagspesialister, pinnsvin, bløtdyr og i alle fall en moderator. Alle vil dele seg og sitt – og ingen er egentlig den de utgir seg for å være. Debattantene synger ut sitt sinne, sin tomhet og sin fortvilelse i – vent; arier?! Vil noen til slutt faktisk møtes? Og vil noen bli forløst av å endelig bli lest eller aller helst, hørt?

 

Musikk: Trygve Brøske
Libretto: Marianne Meløy
Regi: Øyvind Brandtzæg

Medvirkende:
Isa Katharina Gericke, sopran
Maija Skille, mezzosopran
Torstein Fosmo, tenor
Andreas Elvenes, bass
Trondheim Sinfonietta
Musikalsk leder Trygve Brøske
Prolog av Marianne Meløy

 

 

Sinfoniettaen vil også fremføre utvalgte satser av William Waltons «Facade» og Cheating, lying, stealing av David Lang.

 

«Facade» er en rekke dikt av Edith Sitwell. – Et verk der dikt er resitert over et instrumental akkompagnement av William Walton. Diktene og musikken finnes i flere versjoner.

Sitwell begynte å publisere noen av diktene fra Façade i 1918, i det litterære tidsskriftet Wheels. I 1922 fikk mange av dem et orkesterakkompagnement av Walton, Sitwell sin protesjé. «Underholdningen » ble første gang fremført i offentligheten i 1923, og oppnådde både berømmelse og ble beryktet for sin ukonvensjonelle form. Walton arrangerte to suiter av hans musikk for fullt orkester. Da Frederick Ashton laget en ballett av Façade i 1931 ble orkesterarrangementene brukt, da Sitwell ikke ønsket at diktene hennes skulle være en del av det.

Etter Sitwells død, publiserte Walton utfyllende versjoner av Façade for høyttaler og lite ensemble.

 

Solister: Mira Dyrnes Askelund og Andreas Elvenes.
Dirigent: Torodd Wigum.

 

 

«Cheating, lying, stealing»

Komponisten sier selv om verket.

“A couple of years ago, I started thinking about how so often when classical composers write a piece of music, they are trying to tell you something that they are proud of and like about themselves–Here’s this big gushing melody, see how emotional I am. Or, here’s this abstract hard-to-figure-out piece, see how complicated I am, see my really big brain. I am more noble, more sensitive, I am so happy. The composer really believes he or she is exemplary in this or that area. It’s interesting, but it’s not very humble. So I thought, What would it be like if composers based pieces on what they thought was wrong with them? Like, here’s a piece that shows you how miserable I am. Or, here’s a piece that shows you what a liar I am, what a cheater I am. I wanted to make a piece that was about something disreputable. It’s a hard line to cross. You have to work against all your training. You are not taught to find the dirty seams in music. You are not taught to be low-down, clumsy, sly and underhanded. In Cheating, Lying, Stealing, although phrased in a comic way, I am trying to look at something dark. There is a swagger, but it is not trustworthy. In fact, the instruction on the score for how to play it says: Ominous funk.”

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *